Biografi: Oppvekst og skole

Fra biografien om Niels Henrik Abel, av Arild Stubhaug

Niels Henrik Abel ble født 5. august 1802, og var det andre barnet til sogneprest Søren Georg Abel og Anne Marie, født Simonsen. De bodde da på Finnøy prestegård i Rogaland.

Sogneprest Søren Georg Abel var på alle måter en fremstående mann, og lenge høyt skattet av sine sognebarn. Hans tid som elev og student i Danmark hadde falt sammen med en epoke da opplysningstidens ideal og revolusjonsideene fra Frankrike gjorde seg gjeldende, og i alt sitt virke senere hyllet fader Abel nettopp det forstandige og nyttige. Han forkynte utfra en klippefast tro på menneskets evne til ad fornuftens vei å løse livets gåter.

Flyttet til Aust-Agder
I 1804 flyttet prestefamilien Abel fra Finnøy til Gjerstad i Aust-Agder, der S.G. Abel overtok embetet etter sin far, Hans Mathias Abel, som hadde vært prest der i bygda i nesten tyve år. På Gjerstad vokste så Niels Henrik opp, sammen med en eldre bror, tre yngre brødre og en søster.

Sogneprest Abel fortsatte sitt ivrige arbeid med å opplyse, og forbedre livsvilkårene for sine sognebarn. Han var en fullblods rasjonalist av den typen som senere ble kalt "potetprest".

Han var engasjert i tidens turbulente politiske forhold, som resulterte i den nye nasjonen Norge i 1814, og to ganger ble sogneprest Abel valgt som representant til Stortinget. Niels Henriks mor synes å ha trivdes best i selskap og i festlig lag, og mye tyder på at hun tidlig ble alkoholisert.

Katedralskolen i Christiania
Høsten 1815, tretten år gammel, ble Niels Henrik sendt hjemmefra og til katedralskolen i Christiania. Ved de store skolereformene rundt århundreskiftet 1800 hadde et faglærersystem blitt innført i stedet for det gamle klasselærersystemet der én lærer hadde undervist en klasse i alle fag; nyordningene innebar også at levende språk og realfag ble opptatt i fagkretsen, og en mer human elevbehandling og en sterkere markering av skolens oppdragende virksomhet var kommet i forgrunnen. Der det før var korporlig straff, som skulle holde arbeidsmoral og innlært kunnskap på plass, skulle det nå appelleres til elevens æresfølelse og fornuft, og det ble lagt vekt på å vekke den enkeltes interesse. Men kompromisser snek seg fort inn. Skolens matematikklærer, Hans Peter Bader, var kjent for å drive sin undervisning på gamlemåten: avskrift fra tavlen og ørefiker til dem som ikke kunne lære matematikk. I november 1817 skjedde så det skjebnesvangre at han slo og prylte en elev så hardt og lenge at eleven, etter åtte dagers sengeleie, døde.

Holmbo – den nye læreren
Elevene nektet å møte til matematikkundervisning dersom ikke Bader ble fjernet, og skolens rektor måtte i hui og hast finne en ny matematikklærer, og han fant da en av sine tidligere elever, Bernt Michael Holmboe (1795-1850), som i tillegg til den matematikkundervisning en kunne få i Norge på den tiden, hadde studert på egen hånd.

Forbløffet og imponerte
Holmboe var inspirert av nye pedagogiske ideer, han begynte å gi elevene selvstendige oppgaver, og etter kort tid oppdaget han unge Abels enestående evner. Holmboe ga Abel privatundervisning og rettledet ham videre i den matematiske litteraturen. Unge Abels engasjement i matematiske problemstillinger forbløffet og imponerte, men lærerne ble også urolige for ensidigheten i hans interesse og konsentrasjon. Klassisk språk og dannelse var fremdeles idealet.