Biografi Niels Henrik Abel: Arven etter Abel

Fra vitenskapsmenn i Paris kom raskt ønsket om å få Abels samlede arbeider utgitt, og i 1839 utkom i Christiania Oeuvres complètes, avec des notes et développements, redigert av B.M. Holmboe. Men Paris-avhandlingen, som hadde vært fremme i Paris i 1829, var blitt borte igjen, og den er ikke med i Holmboes utgave.

Paris-avhandlingen ble først trykt i 1841, i Paris-akademiets tidsskrift, og den er selvsagt med i den store tobinds-utgaven Oeuvres complètes de Niels Henrik Abel, (621 sider + 341 sider, kvartformat) som kom i 1881, redigert og kommentert av Ludvig Sylow og Sophus Lie.

Abels hundreårsdag
I de første planene for markeringen av Abels hundreårsdag i 1902 ble tre hovedoppgaver nevnt. Det var for det første en bred kulturell minnefest i hovedstaden Kristiania — med lokale markeringer i bygdene Gjerstad og Froland. For det andre var det å få reist et verdig monument av geniet, og for det tredje var det på tale med en internasjonal Abel-pris. De to første oppgavene ble løst og gikk av stabelen med pomp og prakt. Ved Abel-festen i september 1902 var en rekke utenlandske matematikere til stede i Kristiania og ble kreert til æresdoktorer — det ble skrevet dikt og kantater av landets fremste kunstnere, borgerne arrangerte fest og studentene stort fakkeltog, og kongen holdt fest på slottet. Og i Slottsparken, på det vi nå kjenner som Abelhaugen, ble Gustav Vigelands Abel-monument reist, riktig nok først seks år senere, i 1908. Et Abel-monument var ellers noe det var blitt snakket om i over 20 år; planene om en Abel-pris var av nyere dato, men det var en oppgave som av ulike grunner ble skrinlagt.

Planer om Abel-pris
Matematikeren Sophus Lie var en av de første som ivret for å opprette en Abel-pris. Noe av det siste Lie brukte sin internasjonale prestisje og sitt omfattende kontaktnett til, var å samle støtte til en slik pris. I løpet av 1898 — året før han døde — fikk han støtte og løfte om økonomisk bidrag til etablering av et Abel-fond fra de fleste toneangivende matematiske sentra i Europa. Planene gikk da ut på at det hvert femte år fra dette fondet skulle utdeles en internasjonal Abel-pris for et fremragende arbeid innen den rene matematikk. Disse kontaktene og løftene om støtte var i stor grad knyttet til Lie personlig, og da Lie gikk bort i februar 1899, ble ikke arbeidet med et Abel-fond ført videre. Det var heller ikke noe økonomisk rom for dette ved siden av minnefesten i 1902 og arbeidet med Abel-monumentet.

Kongen var engasjert
Men kong Oscar II, som helhjertet støttet og deltok i Abel-feiringen, tok også til seg ideen om en pris til Abels ære. Under høytidelighetene i 1902 fortalte han at han tenkte å få laget en stor gullmedalje som skulle bære Abels navn, og hvert femte år gis for førsterangs matematiske arbeider. I regi av Videnskabs-Selskabet i Kristiana (i dag: Det Norske Videnskaps-Akademi) ble det arbeidet med statutter og reglement for denne gullmedaljen til Abels pris helt frem til unionsoppløsningen (mellom Sverige og Norge) i juni 1905 satte en stopper for alle videre planer.

100 år senere
Noen etablering av et Abel-fond som kunne være grunnlag for en Abel-pris, synes ikke seriøst å ha vært oppe til behandling senere utover på 1900-tallet. Realiseringen av en slik internasjonal matematikk-pris er først blitt et faktum ved 200 års markeringen for Abels fødsel.